A call to action May 2, 2011
Posted by K.S. in Uncategorized.Tags: BI, Klima, Miljøpartiet De Grønne, Politikk
add a comment
Etter en så klisjefylt og pretensiøs overskrift er det på sin plass med en stor skuffelse:
Vi vil ikke komme til å klare å endre klimapolitikken til det bedre. Det vil bare ikke skje.
Så påstod i det minste BI-professor Jørgen Randers under ettermiddagens Miljøseminar, som ble avholdt på Blindern. Seminaret var det siste i rekken av flere seminarer arrangert av Fremtiden i våre hender, som har satt mål og midler mht en grønnere hverdag på dagsorden gjennom semesteret. Så: hvorfor vil det ikke skje?
Vel, i følge Randers har vi midlene som skal til for å nå målet, men folket – som han gjennomgående omtaler som demokratiet – vil ikke være med på det. De, eller snarere vi, vil ikke være med på de endringene som må til for å endre verden til det bedre. Folk klager på klimapolitikken, og straffer de partiene som taler for konkrete, handligsrettede og effektive klimatiltak ved eksepsjonelt lave stemmeresultater, noe vi så under forrige valg. I stedet stemmer de, vil jeg legge til, på det partiet som har de mest høytsvevende løsningene – hvor selv ikke statsministeren selv virker til å være klar over at teknologien han snakker om ikke finnes – fordi det høres bra og ut og fordi de slipper å gjøre endringer i hverdagslivet.
Teknologioptimisme har nok Randers og i bøtter og spann, men han har også en del konkrete og overkommelige forslag når han uten å blunke påstår at han kunne ha løst klimaproblemet i morgen den dag om han ble satt på saken. En av hovedårsakene til at jeg vil stemme på Miljøpartiet De Grønne ved høstens kommunevalg er nettopp partiets skepsis til denne teknologioptimismen. Hvorfor innser ikke folk flest at endringer må gjøres på individplan, i hverdagen, og ikke kan outsources til høyere makter?
Svaret ligger nok på flere nivåer, og som det meste annet et sted mellom individ og samfunn. Det er dog ikke til å stikke under en stol at politikere i Norge i dag – et relativt oppegående land med høyt utdannede mennesker – blir urimelig lett straffet for å snakke om – for ikke å snakke om fatte vedtak for – klima -og miljøtiltak som påvirker folk i praksis. Dette forsterkes av den rådende media-diskursen, som vi heller ikke skal undervurdere betydningen av når det gjelder å forme folks oppfatninger og holdninger.
Så vi har to leie situasjoner: Politikerne sitter fanget i valgsaksa, og folk flest er ute av stand til å se fremover i tid. Ut i fra dette perspektivet er det lett å la seg smitte av Randers fremtidspessimisme på folkets vegne. Som han påpeker vil han selv være stein død når vi begynner å se effektene av klimaendringene, så det er verst for oss og våre barn og barnebarn. Synd.
Så hva kan vi ta med oss fra denne noe komplekse BI-professoren som har vært en ihuga klimaentusiast siden 1970-tallet parallelt med å undervise unge berter og bertiniuser ved handelshøyskolen BI i økonomi? Vel, kanskje at fremtiden faktisk er i våre hender, og koste hva det koste vil så må vi fortsette å prøve å få folk til å forstå. Det kapitalistiske systemet gjør at politikere, folk og fe trekkes mot de løsningene som er ensbetydende med økonomisk gevinst i nær sagt alle tilfeller. Dette er et system som ikke kommer til å ta kvelden any time soon i våre vestlige demokratiske samfunn. Ettemiddagens seminar bød på en økonom med et bankende hjerte for klimaet, og vi fikk høre han tale for en relativ statlig regulering av klimatiltak.
Jeg tar det som et klarsignal.
Hvordan skape entusiasme for klima og miljø?
Randers innspill på resultater var: hvis vi klarer å lure befolkningen til å gjøre noe som gavner dem selv i dag – og bare tilfeldigvis får positive ringvirkninger for klimaet på sikt, kan vi få full klaff. Men hva med entusiasme? Er det mulig å få folk entusiastiske og opptatt av klima og miljø? Vel, noe entusiasme – i de brede lag av befolkningen – må jeg innrømme at det ser det dårlig ut med, rett og slett fordi folk har det for bra til å bry seg. Verden har ikke komt særlig mye lengre etter “Fremtiden i våre hender” kom ut i 1972, det er fortsatt mer individuelle tårer enn global rettferdighet. Snerversyn, ikke helhetlig planlegging. Men, det er vår plikt til å fortsette å prøve.
www.mdg.no
Frihetens veier 2 April 7, 2011
Posted by K.S. in Uncategorized.Tags: Menneskerettigheter, Vi Menn
add a comment
Den siste ukas voldtektssaker i Oslo har fått meg til å redigere dette gamle innlegget mitt og poste det på nytt. Det er desverre ikke mindre relevant i år enn i fjor, forfjor osv. Et spørsmål henger særlig igjen etter slike hendelser: skal politiet advare jenter mot å gå i områder hvor det er stor fare for å bli utsatt for overgrep?
“Vil anbefale alle menn å holde seg innendørs etter mørkets påfall pga faren for å begå voldtekt”.
Min umiddelbare tanke er som vanlig: tenk at jeg lever i et samfunn hvor jeg må være redd for å gå hjem fra byen. Dette gjør meg utrolig sint, og jeg kjenner at jeg nekter å la meg affisere. Skal det at det finnes enkelte overgripere, gjøre at jeg må bruke penger, tid og krefter for å kjøre taxi, ta omveier og være redd? Aldri i livet. Nu skal vi dansa efter min pipa. På den andre siden ønsker jeg jo at opplysningen om farlige områder skal komme ut til folket, slik at man kan velge å ta ytterligere forhåndsregler. Men, her vil jeg gjerne sitere en av mine nyeste forbilder hva gjelder voldtekstforskning, Anette Bringedal Houge, som twitret følgende etter en særdeles ureflektert mediabølge om voldtekt: “Vil anbefale alle menn å holde seg innendørs etter mørkets påfall pga faren for å begå voldtekt”.
I dagens samfunn er vi alle individer, og vi har frihet til meget og mangt. Med denne friheten følger det ansvar, og det er helt logisk. Men når det gjelder voldekt må dette nyanseres. For ja, jenter kan velge å ta forhåndsregler, de kan velge å ta taxi hjem – men diskusjoner om hennes valg er fullstendig irrelevant – for det overgriperne som skal velge. De skal velge å la være. Når vi advarer jenter og kvinner om å passe seg, bidrar vi til å konstituere dem som “voldtektsbare” (Kathrine Kielos’ begrep i Voldtekt og romantikk). Altså, til politiet: gi oss opplysningene, men vær meget påpasselige med å si hvem som er problemet. Problemet er ikke at det finnes jenter gatelangs, at de går med jenteklær og drikker mer alkohol enn før. Problemet er at det finnes overgripere. Og enda verre: disse overgriperne lever i et samfunn som naturaliserer menns seksualdrift og aggressjon, ja, oppfordrer unge gutter til dette – samtidig som jenter konstitueres som ansvarlige for konsekvensene av dette.
Nylig skapte Dalatagringsdirektivet stor ståhei, også blant dem som ikke har noe å frykte i sitt eget privatliv. Fordi det handler om individets frihet. Vel?
For å komme tilbake til begynnelsen av innlegget, er det dermed viktig at det finnes mer enn tre gutter i salen når voldtekt diskuteres. Hvorfor føler gutter at dette ikke angår dem? Norske gutter engasjerer seg i samfunn, politikk, klima, krig, økonomi osv., selv i saker som ikke direkte angår dem, hvorfor ikke dette? Nylig skapte Dalatagringsdirektivet stor ståhei, også blant dem som ikke har noe å frykte i sitt eget privatliv. Fordi det handler om individets frihet. Vel?
Det foredragsholderen fra politiet i kveld kalte for “kvinner og barn-saker” er lavstatus. Kanskje det er fordi man kaller det nettopp det. Hva med å kalle det et av de viktigste menneskerettssakene i vårt samfunn?
8.mars er internasjonal #kvinnedagen March 8, 2011
Posted by K.S. in Uncategorized.Tags: Amnesty International, Gender, Menneskerettigheter
2 comments
Like sikkert som våren…
…og at Regjeringen slipper upopulære og/eller kontroversielle nyheter under store snø- og gledesfylte folkefester, er det faktum at det hver eneste 8.mars dukker opp følgende problemstilling: har Den internasjonale kvinnedagen utspilt sin rolle?
Jeg vil her ta opp bakgrunnen for at et slikt spørsmål kan stilles år etter år etter år. Jeg går ut i fra at de kvinner og menn som i diverse norske medier stiller dette spørsmålet er reflekterte og samfunnsengasjerte mennesker, og at de dermed følger med i det internasjonale nyhetsbildet. De er alt fra skribenter i studentmedier til erfarne journalister, men felles for de fleste av dem er at de sliter med vinkling i denne bestemte artikkelen; hva skal man skrive? Som regel går de i den fellen at de tror spørsmålet om kvinnedagens utspilte rolle er nytenkende og kontroversielt, nøyaktig som den stakkaren i redaksjonen som måtte dekke saken fjor også tenke, og personen året før det igjen. Min innstilling er dermed overtydelig: dette er ikke et kontroversielt og nytenkende spørsmål. Tvert i mot er det så i tiden at det (for å svare med lik populistisk mynt) lukter forsørging og pole-dancing av det.
Bare ved å åpne en tilfeldig avis på en hvilken som helst dag kan grunnlaget for å stille dette spørsmålet trekkes i tvil. Dette med mindre man skjønner hva begrepet internasjonal innebærer i alle sammenhenger med unntak av denne dagen, som fort blir til ”kvinnedagen”. I den norske likestillingskonteksten virker dette som en fullstendig rimelig problemstilling for mange, og det blir dermed både et legitimt og betimelig spørsmål hvorvidt kvinnedagen har utspilt sin rolle. Det er bare synd at vi er så nasjonalt avgrensede og individualistiske at det er få som merker denne solide avsporingen fra en så viktig internasjonal markering.
Dette tydeliggjøres når de samme journalistene som hadde skrivesperre foran den påtvungne 8.marsspalten dagen etter skriver så blekket spruter om: Afghanske kvinners manglende politiske, økonomiske og kulturelle makt under et kvinnediskriminerende regime, italienske kvinners protester mot Berlusconis kvinnesyn, systematiske voldtekter i krig og konflikt etc. etc. Med mindre man ikke ser noen sammenheng mellom internasjonal politikk, kulturelle forskjeller og likestilling, er det vanskelig å gjøre den internasjonale kvinnedagen aktuell i Norge. Ser man i tillegg hvordan norske myndigheter kan bidra til å påvirke internasjonale kvinneundertrykkende regimer, så vet man at de trenger å se folk som bryr seg gjennom departements- og regjeringsvinduet, der de sitter og jobber overtid med internasjonal handelspolitikk. Med en signatur, en telefonsamtale eller en reise, kan de gjøre endringer – men de gjør det sjelden med mindre de ser at noen vil velge dem på nytt på grunn av det.
I Amnesty Norge og Amnesty Blindern går i år under parolen “Abortlovgivningen i Nicaragua må endres!” I Nicaragua har ikke en kvinne lov til å ta abort under noen omstendigheter, selv ikke der det er fare for hennes liv og helse. Heller ikke i tilfeller av voldtekt og incest. Denne loven ble vedtatt av det regjerende Sandinistpartiet under påvirkning fra den katolske kirken i landet. Det norske Arbeiderpartiet er Sandinistpartiets søsterorganisasjon i Norge, og kan dermed bidra til å endre denne loven, og på denne måten redde flere hundre kvinners liv hvert eneste år. De kan bidra til å endre en lov som er et resultat av lag på lag med kvinnediskriminerende holdninger skapt av religiøs påvirkning og styrt av viljen til politisk makt, som Nicaraguanske kvinner betaler prisen for med sin kropp, sin helse og sine liv. De kan bidra til at kvinner og deres kropper ikke blir brukt i et politisk spill, men; de trenger å se at vi bryr oss. De trenger å se at vi bryr oss om mer enn interiør, aloe vera og billigere bensinpriser.
Siv Jensen bruker ofte seg selv som eksempel når hun får spørsmål om likestilling, og trekker derav den konklusjonen at det er full likestilling. Gro ville ha svart at hun heller aldri led under store hindringer på sin vei til toppen, men at det da jammen ikke hindret henne i å se at det var andre kvinner som led, av andre grunner og på andre steder. Jeg slutter meg til tanken om at den største faren for den norske likestillingsdebatten er at vi tror at vi allerede er der. For hvem er ”vi”?
Jeg håper, at om ikke denne så kanskje neste 8.mars, så vil det dukke opp i det minste èn artikkel som tydelig viser hvordan kvinnediskriminerende tankegods og holdninger styrer politiske beslutninger, og fører til stadige brudd på kvinners menneskerettigheter – både til en viss grad i Norge og i særlig stor grad internasjonalt. Dette fordrer at vi forstår viktigheten av internasjonal kvinnesolidaritet, både denne dagen og resten av året.
Opp. Eller kunsten å leve et meningsmålt vilt og engasjert liv. February 24, 2011
Posted by K.S. in Uncategorized.Tags: Amnesty International, Litteratur, Miljøpartiet De Grønne
add a comment
Utelukkende av glede for at det er 50 stykker som har beskuet mitt siste blogginnlegg de siste tre dagene og over 70 stykker som har vært inne på alle mulige innlegg på bloggen generelt denne uka, skriver jeg et lite vekstgledeinspirert innlegg nå før jeg køyer.
Det er nemlig ikke bare min blogg som øker om dagen. Jeg kommer nemlig oppglødd fra valgliste-deltakelse i MDG – Miljøpartiet De Grønne i kveld, hvor medlemstallene øker storslagent og det er realistisk å få inn minst en representant til bystyret i Oslo. Det er herlige greier, og jeg oppfordrer alle som er opptatt av klima og miljøspørsmål til å ta en titt på partiet. Er du lei av Venstre, Ap og Sv sine tomme energitiltak, utredninger og kameler? Er du (med rette) skeptisk til den overveldende teknologioptimismen som preget klimafeltet? Vel, kan hende du finner svaret i et parti som stiller langt strengere krav til både politikere, folk og fe.
www.mdg.no
I gruppa Kvinners menneskerettigheter i Amnesty har vi økt med to medlemmer per uke siden jeg initierte gruppa for knapt 6 uker siden. Det er virkelig flott å se at det fortsatt, tross alt (hinter til forrige innlegg) er unge, kunnskapsrike og engasjerte folk som bryr seg om likestilling på både nasjonalt og internasjonalt nivå. Sammen skal vi aksjonere, arrangere debatt, ha utstillinger, viktige 8.mars markeringer og selvsagt mange underskriftskampanjer.
www.amnesty.no
PS. Ellers er jeg selvsagt i mot vekst i mange andre forstander enn engasjerte-folk i grupper-for-klima og likestillings – vekst.
God natt
PS. PS. tross at det ødelegger mye av poenget; tittelen på dette innlegget er ikke et forsøk på å være overambisiøst poetisk, men refererer til Thomas Espedals bok Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Espedal er forbannet lite lest, uten at noen av de som har lest han skjønner hvorfor. Ja, dette er en anbefaling. #Litteratur
Retten til et liv uten vold – en naiv visjon? February 21, 2011
Posted by K.S. in Uncategorized.Tags: Amnesty International, Kjønnsbasert vold, Krisesentersekretariatet, linkedin, Miljøpartiet De Grønne, Tove Smaadahl, voldtekt
3 comments
Jeg kom i dag hjem fra et helgeopphold i Trondheim. Der henger det fortsatt Striptease-plakater rundt om i hele byen. Der får de lov til å henge, på de offentlige runde plakatpålene. Med bildet av rompa til en blond pike med døsig blikk henger de midt i sentrum, hvor det vandrer små jenter og gutter rundt. Unge jenter som skal drømme om å bli pole-dansere og vinne i deiligst.no konkurransen, og unge gutter som skal på firmatur med programmeringsteamet på jobben og diskutere utviklingen av et nytt voldelig dataspill. Kanskje drister de seg til å prate litt politikk også, da den siste utestengingen av en ung kvinnelig stortingsrepresentant. “deilig hu derre Krf-dama, da, synd at hu forsvant”..
Jeg skrev som flere av dere vet master om kjønnsbasert vold, og har lest side opp og side ned om temaet samt intervjuet ansatte ved diverse krisesentre i Norges land. Det er lett å bli deprimert over slikt arbeid, ikke minst over den universaliteten som synes å prege det. Det finnes kjønnsbasert vold i alle verdensdeler og i alle kulturer. Men så er også kvinner økonomisk, sosialt og kulturelt underlegne menn i de aller fleste kulturer. Slik jeg ser det, er det dermed ikke noen grunn til å proklamere at vi bor i verdens mest likestilte land, så lenge disse bruddene på kvinners menneskerettigheter også skjer i Norge. Jeg må si meg enig med enkelte debattanter under likestillingsdebatten i kjølvannet av diverse unge pole-danseres utspill: den største trusselen for likestillingen fremover kommer til å bli at vi tror at vi allerede er der. Her er fakta om vold og voldtekt mot kvinner i Norge en viktig oppvekker.
Tove Smaadahl, leder av Krisesentersekretariatet, er en av de som passer på at norske myndigheter ikke glemmer hvor viktig dette er. Hun er deres “watchdog” og for dette arbeidet har hun mottatt Zola-prisen i 2008, og intet mindre enn Likestillingsprisen på LO-kongressen i 2009. Hvordan holder hun ut dette nitidige arbeidet?
Vel. For det første kan jeg skrive under på at hun jobber med et utrolig spennende tema, hvor endringene de siste 30 årene er en politisk suksesshistorie – i det minste når det gjelder persepsjonen av vold i nære relasjoner. Maktperspektivet er kommet til syne, problemet er ikke lenger noe som ligger skjult og råtner i de tusen hjem, og politikerne setter fokus på det. Men hva så videre? Fortsatt er dette et problem i Norge. Voldtektssaker blir henlagt i hopetall, og det norske rettssystemet muliggjør til og med at voldtekstutsatte risikerer å bli saksøkt av overgriper. Dette har skjedd, og det under menneskerettighetsbruddet “æreskrenkelse”. En vei å gå videre, er for meg synliggjøring. Jeg gjentar likestillingens utfordring i dag som handler om at så mange unge jenter og gutter tror at vi lever i verdens mest likestilte land. Jeg spør dem; hvorfor er kvinnekroppen da fortsatt gjenstand for så mye drit?
Gjennom Amnesty jobber jeg med å sette fokus på vold og voldekt mot kvinner i Norge og resten av verden. Til dette trenger vi økt fokus, også i Norge. Vi trenger at folk skriver, aksjonerer og snakker om dette. Jeg oppfordrer alle med egen blogg til å skrive et innlegg om dette – se gjerne amnesty.no for mer informasjon. Sjekk ut Amnesty rapporten “Case closed” som handler om hvor lett voldtektssaker blir henlagt i Norges land. Bli medlem i Amnestys sms aksjonsnettverk, og skriv under mot menneskerettighetsbrudd direkte fra mobilen. Snakk ut om urettferdigheten.
^^ Sov ikke ^^
Dagens grønne P.S.
Jeg har nettopp oppdaget en blog-frøken ved navnMaryam Faghihimani, som skriver master om Higher Education and Environmental Sustainability. Samtidig jobber hun for The green groupe – den grønne gruppa – ved Universitetet i Oslo. Bloggen hennes finner du her:
www.uv-blog.uio.no/wmpu/mayam/
Proff blogg om enkle veier til økt forståelse i klimasaker. Jeg gir bloggen en grønn tommel-opp!
Krig, fred, religion og politikk og sånn. Og menneskerettigheter. February 8, 2011
Posted by K.S. in Uncategorized.Tags: Aktivisme, Amnesty, Menneskerettigheter, Miljø, Miljøpartiet De Grønne
1 comment so far
Vet ikke helt hva jeg skal skrive om i dag. Det er ikke av mangel på inspirasjon som er grunnen til det, snarere tvert i mot, men jeg skal tenke meg om mens jeg ruger på ett tema for neste blog. I mellomtiden skal jeg gjøre det som politikere gjør oftere og oftere når de ikke vet helt hva svaret er, nemlig skryte. Ikke av Norge, men av meg selv og min GRØNNE, fredfylte, menneskerettsaktivistiske, likestillingsforskjempende hverdag.
Litt intro først. Dette ganske år 2011 har vart i en måned og åtte dager. Siden det startet har jeg meldt meg inn i følgende: Amnesty Blindern, PBI Norge (Peace Brigades International Norge) og Miljøpartiet De Grønne. I tillegg prøver jeg å komme i kontakt med Røde Kors, men av en eller annen grunn har de ikke gitt det spøtt respons. Kanskje de har sett timeplanen min. Uansett, jeg er kjempetravel og har det veldig gøy. Jeg spurter rundt i Oslo by og møter nye engasjerte mennesker hver uke, og får med meg masse interessante foredrag, seminarer, møter og kulturarrangementer. Årsaken til at jeg kan gjøre alt dette er selvsagt at jeg er nyutdannet og arbeidsledig, men det skal vi selvsagt ikke fokusere så mye på men gå like videre til (tadaa)
UTDRAG fra en VANDRENDE KLISJÈS HVERDAG:
1) Våkner med følgende mail fra Ivar Johansen:
“Send gjerne videre til andre interesserte.
“Som Norges hovedstad skal Oslo være en foregangsby når det gjelder å beskytte innbyggerne mot bakmenn som tjener på salg av kvinners kropper. Vi ønsker en by der kvinner betraktes som frie mennesker, og ikke en vare for kjøp og salg. Strippeklubber er derfor et uønsket element i Oslos uteliv. Bystyret ber Byrådet utrede, og fremme sak for bystyret, med forslag til tiltak for å bli kvitt strippeklubbene.”
Dette er teksten i et såkalt innbyggerinitiativ som 302 personer har sendt fram til Oslo bystyre.”
Les mer her, og skriv gjerne dine synspunker;
http://www.ivarjohansen.no/temaer/annet/2902-strippeklubber-oslo.html
2) Frokost og te pluss dagens aviser, med P2 i bakgrunnen
3) Drar på foredrag på Litteraturhuset om Norges investeringer i utviklingsland. Er næringsvekst vha oljen bare bra? Forsyner meg godt av den gratis lunsjen, og kaffe med påfyll.
4) Underskriftskampanje fra Kirkens Nødhjelp: http://engasjert.kirkensnodhjelp.no/tema/bedre-vaapenkontroll?utm_source=apsis&utm_medium=email&utm_campaign=engasjert.kirkensnod
Oppfordrer alle lesere av bloggen min til å skrive under på denne. Klikk på linken 
5) Kaffe (jada, fairtrade) og blar gjennom partiprogrammet til MDG (Miljøpartiet De Grønne). Veldig hyggelig punkt på trekkes frem, og må sies å være en av de viktigste grunnene til at jeg meldte meg inn:
2.1.2 Redusert arbeidstid framfor økt kjøpekraft
Vi kan ikke låse oss til økonomisk vekst som vilkår for stabilitet og velferd. I prinsippet kan vi se for oss typer av økonomisk vekst som ikke drar med seg mer økologisk belastning enn i dag, men i praksis er dette knapt mulig på sikt, og det er heller ikke lenger noe vilkår for det gode liv i ilandene. Tvert imot mener vi at mer frivillig og sosial aktivitet vil gi oss en annen og rikere form for vekst. Miljøpartiet De Grønne ønsker derfor at økt produktivitet, som i seg selv er et gode, primært skal omsettes i redusert arbeidstid heller enn økt kjøpekraft. På denne måten kan man trinnvis innføre for eksempel 6timersdag med «full lønnskompensasjon», men ikke «vekstkompensasjon» – det vil si at veksten tas ut som mer fritid i stedet for økt kjøpekraft.
6) Blar i franskordboka, tar noen telefoner, avtaler møter, ser ut vindu og tenker å så fint vær, skulle vært på ski i dag, i stedet lager meg mer te og legger meg på sofaen.
7) Planlegger temaer for brevskrivingskveld for min nye amnesty gruppe, som heter Kvinners menneskerettigheter. Leser om ulike tidligere aksjoner. Et utdrag om kvinners situasjon i slummen i Nairobi:
“In all of Nairobi’s slums, violence is rampant and women are hit particularly hard. Housing is inadequate and residents have little access to clean water, sanitation, healthcare, schools and other essential public services. Many women have to walk long distances to reach toilets, which after dark becomes especially dangerous.
Violence against women is widespread and goes largely unpunished because of ineffective policing in Nairobi’s slums and informal settlements. Whether physical, sexual or psychological, the ever-present threat of violence looms large in all their lives. At home, at work or on the street, women and girls are at risk of violence at the hands of gangs, family members, employers and government security personnel. There is nowhere they can escape to for safety.
Many women who suffer gender-based violence do not seek justice or compensation, preferring to suffer in silence rather than report a crime to the authorities, or even to their families and communities.
The justice system is far removed from women’s lives, both because of the absence of police in the slums and because of the multiple obstacles that women face in access to justice.”
8 ) Lese på senga. Boken anbefales: “Emmas krig”, skjønnlitterær roman med handling fra Sudan. Mye interessant om Sudans historie.
Utdrag slutt. Dette er som dere vakre sympatiske lesere av bloggen min nok allerede har skjønt, er dette selvsagt ikke (bare) for å skryte, men kanskje for å engasjere. Det man både ambisiøst og pretensiøst kan kalle “livet som engasjert” er hektisk, men innmari koselig og veldig spennende og lærerikt.
God grønn uke 
<3
Civita, Bård Larsen, fiffen og oss January 26, 2011
Posted by K.S. in Uncategorized.Tags: Høyre, Politikk, Sosialisme, Tenketank, Venstre
add a comment
(eller Overambisiøse, hastige førstereaksjonsbetraktninger fra en ung idealists første møte med Civitas frokostmøter).
Jeg var en av dem som bråvåknet på et tidspunkt under Civitas frokostmøte i dag (arrangert under lysekronene på cafè christiania) da kaffen begynte å innvirke, og da den norske høyresidens reise i det komfortable var et faktum.
Jeg vil nemlig påstå at det ikke var så mange tilstede som ikke hadde bestemt seg på forhånd om at den siste rest fra ideologiens tid nå måtte renskes fullstendig. Ikke på et tidspunkt benevnte Bård Larsen, som lanserte sin bok “Idealistene. Den norske venstresidens reise i det autoritære” (2011), høyresidens verdier som ideologi. Hadde det ikke vært for den innsiktsfulle Anders Heger i panelet, ville ingen en gang ha hatt sjanse til å reflektere over hvor selektivt Larsens presentasjon av norsk venstresides historie er skrevet.
Nuvel, jeg er ikke i posisjon til å kritisere boken, og hadde jeg vært det hadde det likevel ikke vært noen vits. Ikke bare er jeg den vandrende klisjèen ung og engasjert (det er så flott at de unge engasjerer seg) 25-åring som er opptatt av “ideologier og menneskerettigheter og sånn”, men jeg er attpåtil venstreorientert. Vel, jeg har nå fått en bok i hendene om den delen av historien som er å forakte fra denne kanten, og det er et utmerket bidrag til debatten om politiske ytterligheter. Men når forfatteren og diverse andre tilstedeværende sier at de ikke skjønner vitsen med SV og særlig Rødt idag, da må man jo spørre seg selv hva som er vitsen med FrP, og hvorfor vi ikke like gjerne kvitter oss med alle ytterpunkter som opponerer, og bare koser oss i den “nøkterne” (høyresidens favorittord) og “nøytrale” sofaen med Aftenposten og Dagens Nærlingsliv mellom hendene. Verdien av det å opponere mot det som blir tatt for gitt i samfunnet ble på møtet latterligjort samtidig som møtet nettopp opponerte mot det mange oppfatter som venstresidens hegemoni.
I dette blogginnlegget (som representerer et synsende innlegg fra en person på utsiden av den norske kultureliten for å bruke et omdiskutert begrep og for å nedgradere meg selv som et forsøk på helgradering) har jeg sauset sammen Høye og FrP, på samme måte som det på møtet virket synonymt å være sosialist og kommunist (dette avklares innledningsvis i boken, men brytes etter min mening i resten). Dette er barnslig å ta igjen, og ikke særlig produktivt. Men det jeg ikke finner like barnslig det er min rett til å spørre: hvorfor kommer denne boken ut i disse dager, hvor norsk venstreside mer en noen gang viser sin dragning mot det kapitalistiske? Er det for å skjule venstresidens for tiden særs så “runde kanter” (som også Aslak Sira Myrhe, som til de grader kritiseres i boken, skrev seg inn i med fjorårets bok) eller er det for å sette inn selve dødsstøtet til den rødgrønne regjeringen?
Det var deilig å starte dagen med en frisk debatt, og jeg skulle ønske jeg kunne starte flere dager slik. Men, det jeg også skulle ønske fant sted på dette møtet var en innsikt i at både høyresiden og venstresiden snakker ut i fra bestemte idealer, verdier og utopier – men noen har det privilegiet å være selvsagte under begrep som nøkterne, utviklingsprienterte og moderne. “Idealistene” finnes overalt, tilsynelatende bortsett fra akkurat denne morgenen på cafè christiania.
Tenketank
Tanketenk
Tenker tanker som må tenkes men tanken bak er tenkt og tenk det
at tanken er der
tygd og tenkt for at vi kan tenke og tygge
tanken igjen
med egne tenkende tanker.
Hvor tenker tanken best, i eller utenfor tanken?
For å ha mitt på det rene var dette kun en liten ordlek jeg bedrev på vei hjem fra møtet. Jeg må til slutt ha sagt at jeg synes boken Idealistene er en svært interessant bok for ikke å snakke om utrolig velskrevet, og oppfordrer alle til å lese den og gjøre opp sin mening.
Tenk.
Flere sider av saken:
http://konservativ.no/2011/01/skyldig-ved-assosiasjon/
http://www.civita.no/
Abid Dialog Raja January 7, 2011
Posted by K.S. in Uncategorized.Tags: Dialog, Litteratur, Politikk
1 comment so far
Jeg har lyst til å notere noen setninger og tanker fra Abid Q. Rajas bok Dialog. Om vold, undertrykkelse og ekstremisme (2010) som er en fantastisk interessant og fengende bok. De to følgende sitatene er fra bokas innledning:
- Dialogens ultimate oppgave er å få den andre parten til å reflektere – og at en selv evner og har viljen til å reflektere over hva den andre sier. (Raja, 2010)
- God dialog skal gjøre litt vondt. Det skal ikke være lett eller konsekvensfritt å delta. Dialog skal sette spor. Hele den grunnleggende tanken med dialog er at den skal kunne endre. (Raja, 2010)
Gjennom året 2009 organiserte Raja flere dialogmøter om kontroversielle samfunnsaktuelle temaer, hvor han samlet innvandrerungdom og det vi med en samlebetegnelse kan kalle “makta”; samfunnstopper og media. Dette håper jeg han har tenkt å gjøre det igjen. Strategien hans (se sitatene) er i alle fall noe alle kan lære av, ikke bare når det gjelder svært alvorlige temaer som undertrykkelse og ekstremisme, men også den generelle samfunnsdebatten og også i hverdagssamtaler. Jeg har lenge beskyldt vestlandssamfunnet jeg kommer fra for å ha en irriterende “gå rundt grøten” kultur, og det står jeg fast ved, men jeg tror den er mer utbredt. Menneskers allergi mot å endre seg, endre mening, og gå bort fra det faste viser seg stadig, og er intet nytt under solen. Da vitenskapsmenn begynte å ymte frampå om jorden kanskje ikke var flat likevel ble de utstøtt av andre vitenskapsmenn, fordi de mente at vi ikke trengte å undersøke dette; alt de trengte å vite om jorda var allerede funnet.
Jeg vil be alle dere vidsynte og empatiske lesere av bloggen min (som er en raskt økende mengde, om enn ikke en hærskare) om å lese denne boken og gjøre praksis av det dere leser.
Man er ikke det man sier, man er det man gjør
PS. P2 har en liten rekke cafèsamtaler hvor de spør diverse vise menn og kvinner hva de tror om det nye året, blir det et bra eller dårlig år? Og hva bør vi eventuelt gjøre for å bedre det? I dag svarte Thomas Hylland Eriksen (etter en innføring som snappet etter pusten om klimaproblemet) at vi burde ta vare på folk rundt oss, gå på besøk til naboen. Jeg støtter denne løsningen. Og når jeg tenker meg om kan dette heller ikke skade klimaet, snarere tvert i mot. Intet forbruk, intet forurensing, bare prat. God helg <3
Koselig med peis January 5, 2011
Posted by K.S. in Uncategorized.Tags: Informasjonssamfunnet, TV
add a comment
Koselig med peis. Er det noen andre enn meg som virkelig liker denne tittelen? Det er for å holde seg korrekt programtittelen til en ny NRK-produksjon, som jeg ikke har sett enda desverre, men tittelen er endog suveren. At NRK er nyskapende og feiende flotte også ved overgangen til dette 2011 er vel og bra, men jeg ville i stedet vie denne blogposten til alt det andre som går på TV. Man skal som kjent passe seg for å bli for positiv.
Etter Brita Møystad Engseth sitt forsøk på å kjønnsbestemme TV2-Zebra ( http://www.kampanje.com/medier/article5378502.ece ) forstod jeg at jeg ikke lenger kunne nerde-kose meg lenger med radio og selektivt utplukkede aviser, på trygg avstand fra TV-en og dens bedøvende og endeløse hulrom. Min fluffy tilværelse består av at jeg oftere enn ikke vandrer rundt og funderer over hva diverse meningsbærende folk og institusjoner mener, eller sier at de mener. Jeg kaller dette en litt sånn fluffy tilværelse sånn i retroperspektiv (derav også den litt 2005-inspirerte betegnelsen), men TV-ens verden har herved altså nådd meg også. Ikke i den forstand at jeg har TV, eller for den saks skyld ser på den så fryktelig når muligheten byr seg, men i den forstand at jeg kjenner at jeg bryr meg om de som hver dag ser på det mylderet som denne boksen – unnskjyld, skjermen – presenterer.
Med all respekt, de som liker de typer program jeg nå usaklig skal diskutere, kan risike å føle at jeg ikke liker dem. Jeg skal verken bekrefte eller avkrefte dette, men dere må i alle tilfeller føle dere fri til å rette på mitt syn (ja, faktisk, ingenting skulle gjøre meg mer lykkelig på tv-seernes vegne) siden jeg har et relativt tynt grunnlag for å uttale meg. Uten tv-utsikt, ingen tv-innsikt, som kjent.
Konseptene. Å se kjendiser gjette diverse sanger er interessant i Se og Hør grad, eller for å strekke seg lang – Dagbladet på sitt verste. Å la øynene hvile på kvinner som har dyppet ansiktet ned i brunkrem og deretter sier et eller annet fulgt av lissom vil jeg også påstå skygger for diverse andre givende perspektiver. Hva med menn som vil tilbake til naturen enten gjennom (oppsparkende, nedsparkende eller bare sparkende) humor, eller gjennom på iscenesatte ugga-bugga besøk hos ville stammer? Førstnevnte ender opp med å stemple eliten de ikke forstår eller liker som maktinnehavere (noe som den omtalte TV-en lett motbeviser) og sistnevnte med å stemple fjerne stammer som primitive og dem selv som den moderne standarden. Dette til tross for at denne moderne standarden skaper oversvømmelser og annet trøbbel for de såkalte ettersleperne på grunn av den vestlige verdens forbruk. – Dette kan jeg trekke langt merker jeg, og stoppe for jeg tror du skjønner poenget. Konseptet er stort sett en svært enkel tanke, krydret med en kjendis, og sammen skaper de enda enklere tanker.
En guffen tanke slår meg. Hva om de allerede sitter å ser på TV og venter på at jeg skal logge meg på? Ugg ugg.
Informasjonssamfunnet eskalerer, og det er ikke bare TV-en som skal få hele skylda. Journalister og radiostemmer gjør også sitt på diverse kanaler, og ikke få meg til å starte med magasiner av ymse slag. Attpåtil er det nå mulig å se tv-programmer på mobilen og på pod-er og pad-er. Det helt nye er at det skal bli “sosialt” å se på TV, altså at man skal kunne diskutere tv-programmene med venner og kjente imens man ser på dem (og dette til tross for at de ikke er til stedet). Teknologi trenger etter mitt syn definitivt et samfunnsperspektiv og det trenger det raskt. Jeg er fristet til å sette meg i gyngestolen og invitere noen venner på kaffe – så kan vi gjerne diskutere saker og ting både i og utenfor tv-verden – men det virker så teit og avsleggs. En guffen tanke slår meg. Hva om de allerede sitter å ser på TV og venter på at jeg skal logge meg på? Ugg ugg. Jeg gjemmer meg under teppet i godstolen ved peisen, og tar frem boka mi. Men det er noe som skurrer. Skjermen på tv-en som står her i huset til mine foreldre er svart, men tingene foregår jo bak der enda. Hvor lenge kan jeg gjemme meg fra kravet om ultralett underholdning?
Er jeg gæmlis? Vel, det får så være. Bare å ta opp poteteskakene fra fryseren og setter over kaffe’n, men jeg orker ikke skru på tv-en, jeg bare orker det ikke. Mest fordi det finnes tusener av kanaler og ingen av dem snakker til meg. Er jeg Bliss? Er jeg Max? Er jeg Zebra? Når ble tv-kanalene kjønnsbestemte? Hvorfor er det ingen som snakker om Afrika? Hvorfor er det ingen politikkprogrammer på “damekanalene”? Hva med Jan Tomas, er han på mannekanalen eller damekanalen? Og hvorfor virker det som om ingen bryr seg, hvorfor ser ingen at dagens tv-programmer i langt større grad enn å være informativt underholdende, virker lammende, navlebeskuende og fullstendig meningsløse?
Godt nytt år også da 
~~~~~~~~~~~~~~~~
Gode artikler til videre lesning:
http://flagglima.com/2010/10/tv2-bliss-smaforn%C3%A6rmende-mot-det-kvinnelige-publikum/
http://www.online.no/filmomtaler/den_sanne_historien.jsp
2010 in review January 2, 2011
Posted by K.S. in Uncategorized.add a comment
The stats helper monkeys at WordPress.com mulled over how this blog did in 2010, and here’s a high level summary of its overall blog health:
The Blog-Health-o-Meter™ reads Fresher than ever.
Crunchy numbers
The Leaning Tower of Pisa has 296 steps to reach the top. This blog was viewed about 1,200 times in 2010. If those were steps, it would have climbed the Leaning Tower of Pisa 4 times
In 2010, there were 31 new posts, not bad for the first year! There were 113 pictures uploaded, taking up a total of 65mb. That’s about 2 pictures per week.
The busiest day of the year was February 25th with 53 views. The most popular post that day was Min kommentar til Hege Ulstein og co.
Where did they come from?
The top referring sites in 2010 were facebook.com, twitter.com, greener2010.wordpress.com, google.no, and mail.yahoo.com.
Some visitors came searching, mostly for sjøhest, karianne sørbø, omskjæring, anette bringedal houge, and comrod.
Attractions in 2010
These are the posts and pages that got the most views in 2010.
Min kommentar til Hege Ulstein og co February 2010
1 comment
Dagsavisen 2/3-2010: Omskjæring February 2010
Du e helt naturlig du! August 2010
2 comments
Eia-dagen derpå March 2010
3 comments
Ny Tid nr 42/2009: Voldtekt som våpen February 2010
K.S.
